Teksten under er et sammendrag fra Jan Henrik Sandberg sitt innlegg på Komite for geomedisin i Det Norske Videnskaps-Akademi sitt symposium 22. oktober 2025, kalt «Fiskeri og havbruk på naturens premisser».
Fiskeriene har vært avgjørende for utvikling og bosetting langs kysten gjennom hele vår historie, og er fortsatt en bærebjelke for vår økonomi og samfunnsutvikling. Fiskeriene er basert på fornybar biologisk produksjon, og fiskerne er derfor grunnleggende avhengige av et rent og rikt hav. Det skiller vår næring fra mange andre brukere av hav og kyst.
Vi er i dag i overkant av 10.000 yrkesfiskere i Norge, der den totale fangsten per år normalt varierer mellom 2,2 og 2,5 millioner tonn. Fiskeriene utgjør derfor vår desidert største matproduksjon, og bidrar sterkt til at Norge nå er verdens største eksportør av sjømat (målt i verdi).
Det er registrert mer enn 300 fiskearter i norske havområder. Om lag 30 av dem blir utnyttet kommersielt. Norskekysten er også gyte- og oppvekstområde for noen av verdens viktigste bestander, ikke minst norsk-arktisk torsk og norsk vårgytende sild. De marine ressursene beskattes i samsvar med forvaltningsprinsippene i havressursloven, og det totale høstingsnivået er ikke ventet å øke vesentlig.
Det er allikevel et potensial for økt verdiskaping, ikke minst gjennom å ivareta gyte- og oppvekstområder, sikre en god sjømattrygghet og opprettholde best mulig kvalitet gjennom hele verdikjeden. På lengre sikt kan det kanskje også bli lønnsomt å dyrke og høste arter på lavere trofisk nivå i et betydelig større omfang enn i dag.
Det overordnede målet for norske fiskerier er å legge til rette for en lønnsom og bærekraftig utvikling av næringen, til beste for samfunnet. For å oppnå dette, trengs det ansvarlige fiskere, en god forvaltning og både forskningsbasert og praktisk kunnskap.
Det er mange utfordringer i fiskeriene, ikke minst knyttet til bærekraft og den såkalte samfunnskontrakten. For fremtiden trenger vi derfor økt kunnskap om marine økosystem, endringer i havklima, regulering av kommersielle bestander, bunnpåvirkning, remineralisering av karbon, seleksjon i fiskeredskap, fiskevelferd, fiskeri-indusert evolusjon, sjømattrygghet, sameksistens, marint vern og andre effektive bevaringstiltak (OECM), tiltak mot marin forsøpling og «spøkelsesfiske», og ikke minst realistiske løsninger på hvordan fiskerinæringen kan redusere sitt energiforbruk og bidra til reduserte utslipp av CO₂ i et totalperspektiv.
FNs havforskningstiår er et «globalt løft» for å heve kunnskapen om havet, noe som igjen skal kunne bidra til å nå FNs bærekraftsmål. Særlig gjelder det bærekraftsmål 14 – Livet i havet.
I den sammenhengen peker nasjonalkomiteen for havforskningstiåret på at det nå er nødvendig å legge til rette for en mer åpen og konstruktiv dialog mellom havforskere og fiskerinæringen. Det kan også være nødvendig å gjennomgå deler av norsk havforskning, med fokus på rolleforståelse og relevans.
